Dybdelesing: Historiker Carl August Jordhøy Henning forteller fra historiebøkene og Østre Totens arkiver

Innvandring fra Skandinavia til USA er en kjent politisk begivenhet. Historien har blitt velkjent gjennom både litteratur, filmer og serier. Skandinaviske innvandrere har bidratt til at mange amerikanere har skandinaviske etternavn, og vi kan også finne stedsnavn som Mora og Lindstrom. I USA fant disse innvandrerne landområder som i stor grad lignet deres hjemland, med lignende klima og jordbruksmuligheter. 

Langt mindre kjent er det at et stort antall nordmenn emigrerte til USAs nabo mot nord, Canada, både i samme tidsrom, og etter at innvandringen til USA hadde avtatt.

Vis kortversjon av artikkelen

I 1927 sto Østre Toten ovenfor en omfattende arbeidsledighet. Som én av flere mulige løsninger vurderte kommunen å hjelpe sine arbeidsløse menn til å utvandre til Canada, et land som trengte arbeidskraft til å dyrke opp sine vestlige prærieområder. Flere kommuner var i lignende situasjon, og det ble mye kontakt mellom Østre Toten og andre norske kommuner. Noen norske kommuner hadde allerede sendt sine arbeidsløse til Canada, og andre kommuner fikk lære av deres erfaringer. Østre Toten tok steget videre og ville hjelpe innbyggere til å utvandre. Kommunen etablerte mye kontakt med Canadas Pacific Railway Company gjennom dets agenter i Oslo, som igjen kommuniserte med canadiske myndigheter. Tilbudet fra jernbaneselskapet var dette: Hvis Østre Toten bevilget reisepenger til 50-60 av sine utvalgte utvandrere, og valgte dette jernbaneselskapets skip til reisen, så ville jernbaneselskapet betale reise og opphold for en reisefører fra kommunen. Reiseføreren skulle fungere som et vitne om at selskapet skaffet utvandrerne arbeid raskt etter ankomsten. 

Østre Toten tok beslutningen om å sende utvandrerne med jernbaneselskapets skip, selv om det også kom tilbud fra flere andre skipslinjer. Sommeren 1927 fikk utvandringskomiteen i kommunen oppdatering fra en av selskapets agenter: Nå var 52 utvandrere ankommet Canada og blitt plassert rundt omkring på gårder i det vestlige Canada. De fleste hadde endt opp i Manitoba, mens resten hadde endt opp i enten Saskatchewan eller Alberta.  

Oppdateringer og beskrivelser av totningenes skjebne i Canada var for det meste var positive, og fortalte hvordan de alle hadde fått jobb med gårdsarbeid relativt raskt til tross for midlertidige hindringer. Allikevel var det også flere av vitnemålene om andre nordmenn i denne tidsperioden i Canada som var langt mer negative. Også i Canada var det arbeidsledighet og økonomiske nedgangsperioder, som preget også en del nordmenns nye liv i Canada. I årene som fulgte kom den økonomiske krisen “den store depresjonen”, ofte kalt “de harde 30-åra”, og gjorde hverdagen vanskeligere også for mange av de norske utvandrerne. 

Vis innholdsfortegnelse for artikkelen

• Innstramminger i USA og innvandringsøkning i Canada
  • Strengere innvandringslover
  • Canadas lokkekampanjer
  • Verdi i å sende arbeidsløse nordmenn til Canada
• Kommunesamarbeid for å støtte utvandring
  • Østre Toten lærer av Fluberg
  • Østre Toten lærer av Tinn
  • Asker lærer av Østre Toten
  • Kommunene lærer sammen
• Falske forhåpninger?
  • Mye på spill
  • Naivitet og realisme
  • Fokus på de gode tiltakene
• Utvandrere blir innvandrere
  • Utvandrernes reise
  • Arbeid, bosted og tilhørighet
• Lys i den andre enden? 
  • Kamp om arbeid
  • Lykke og framtid
  • Norsk-canadiere
• Vil du utforske videre på egenhånd?
• Kilder
  • Fra fylkesarkivets magasiner
  • Andre kilder

Innstramminger i USA og innvandringsøkning i Canada

Noen av årsakene til at mange dro til Canada var knyttet til politiske strømninger i USA.

Strengere innvandringslover

Gjennom nye lover på 1700-, 1800- og 1900-tallet ble det stadig færre som ble ønsket velkommen som nye innbyggere i USA. Først ble mennesker av asiatisk opprinnelse ekskludert, deretter kom strengere krav om lese- og skriveferdigheter, deretter ble enda flere innvandrergrupper ekskludert. Lovene ga fra 1924 innvandringskvoter basert på eksisterende befolkningsgrupper i USA, der kvoten lå på to prosent av den totale befolkningsgruppen ¹.

Kvoten for nordmenn var på 6453 i 1924, og ble to år senere redusert kraftig, helt ned til 2377. Den norske Amerikalinje fraktet norske innvandrere over Atlanterhavet. Amerikalinjen opplevde i denne perioden en kraftig nedgang i passasjertallet, med hele 10.000 færre passasjerer i 1924 enn i 1923. Før første verdenskrig hadde Halifax vært havnen der innvandrere steg i land, og slik ble det igjen fra 1924. Noen år etter USAs innstramminger, strammet også Canada inn, og fra 1930 fikk vesentlig færre innvandrere komme til Canada. I mellomtiden mellom USAs innstramminger og Canadas innstramminger hadde antallet innvandrere til Canada økt kraftig ².

Canadas lokkekampanjer

Endringen i migrasjonsmønstrene skyldtes også en bevisst, overordnet politikk fra både Canadas side og fra USAs side. I perioden fra 1886 til tidlig på 1930-tallet kjørte Canadas innenriksdepartement enorme publisitetskampanjer for å tiltrekke seg jordbrukerfamilier som kunne bosette seg på landets prærie. Plakater og pamfletter på flere språk ble distribuert, ikke bare på tvers av Europa, men også i USA for å tiltrekke seg flest mulig innvandrere.

Promoteringsmaterialet som ble brukt i denne kampanjen var designet for å fremme en idealisert versjon av det vestlige Canada. Kampanjen viste ofte bilder av fruktbare, grønne landskap og innhøstninger av gyllent korn som vanlige motiver. De negative aspektene ved den canadiske prærien ble nedtonet, og kampanjen viste få tegn til dens kalde vær og isolasjon ³.

Verdi i å sende arbeidsløse nordmenn til Canada

I perioden da USA i stor grad «stengte slusene» også for nord-europeisk innvandring, begynte flere norske kommuner å se etter andre løsninger. Kommuner som slet med arbeidsledighet begynte å samarbeide med reiseselskaper og kanadiske myndigheter. Canada trengte fortsatt arbeidsføre menn til å dyrke opp enorme områder i det vestlige Canada, og de norske kommunene trengte arbeid til sine arbeidsløse menn. De av mennene som hadde familier trengte også å forsørge dem. Her lå det muligheter for alle parter. Det ville også kreve forpliktelse fra partene, klar og gjensidig kommunikasjon, og forståelse som gikk på tvers av kontinenter. Dokumentene om Kanadakomiteen i Østre Toten ^F, dokumenter som nå er i Innlandet fylkesarkiv, gir et dypdykk inn i fortiden og inn i en av disse prosessene.

Kommunesamarbeid for å støtte utvandring

Østre Toten lærer av Fluberg

I januar 1927 sendte Harald Hveem fra Østre Totens Arbeidsledighetskomité et brev til ordføreren i det som da var Fluberg kommmune ^F38-39. Der fortalte Hveem at hans kommune vurderte å gi reisebidrag til de som ønsket å ta arbeid i Canada. Siden Fluberg kommune allerede hadde gjort det samme, så ønsket Hveem å høre Fluberg kommunes erfaringer. Hadde mange av utvandrerne kommet tilbake, eller likte de seg der? Og hadde kommunen fått igjen det den hadde lagt ut for til reisen?

Fluberg formannskap svarte at hittil hadde ingen av utvandrerne kommet tilbake. Opplysningene de hadde fått viste at alle utvandrerne trivdes utmerket dit de hadde kommet. Videre ble det informert om at Fluberg ikke direkte hadde finansiert selve reisen over til Canada, men at den heller hadde hjulpet til på ulike andre måter. Fluberg kommune hadde blant annet tatt seg av forfalte terminer i banken for de utreisende og sikret garantier hos bygdens landhandlere. Slik kunne familiene til mennene som utvandret fortsette å motta varer fra landhandleren fram til forsørgeren kom i jobb i Canada. Formannskapet kunne i tillegg fortelle at de allerede hadde fått igjen mange beløp for utlegg til banken og at de trolig ikke ville lide noe finansielt tap på denne affæren, og at de gjenværende familiene jevnlig fikk tilsendt mange penger. Siden utvandringen hittil hadde vært vellykket, så planla Fluberg mer av den, og kommunen hadde allerede opprettet en komité som kommuniserte med reiseselskaper og canadiske myndigheter om temaer som lønn og arbeidsforhold til de norske utvandrerne ^F38-39.

Østre Toten lærer av Tinn

Kontorsjefen i Tinn kommune svarte også på Østre Totens forespørsel samme måned og fortalte hvordan det hadde gått med utvandrerne deres ^F23. Han kunne fortelle at de over lengre tid hadde sendt arbeidsløse til Canada, og i 1923 hadde de sendt ut omtrent 200 mann. Av disse 200 kom omtrent 10 % tilbake. De fleste av disse utvandrerne fikk arbeid gjennom Canadian Pacific Railway Company sin veiledning og endte opp som arbeidere i gruver i Ontario, der mange av dem fortsatt jobbet. De som reiste i 1926 hadde alle blitt anvist skogsarbeid, også i Ontario. Forutsetningen var at de ville bli værende i dette arbeidet inntil våren, før de så kunne søke seg over til gårdsarbeid. I dette tilfellet hadde de fått arbeid gjennom Canadian National Railway sitt veiledningskontor, som igjen samarbeidet tett med den canadiske stats arbeidsveiledning.   

Han fortalte også om at framtidige utvandrere ville bli forsøkt sendt til det vestlige Canada, spesielt til Alberta og Saskatchewan. I disse provinsene virket det mest overkommelig å kjøpe jord og starte en gård uten altfor mye penger, og det ble vitnet om svært gode økonomiske forhold i Canada. Han ga også informasjon om finansiering av reisepenger til utvandrerne og ordninger for tilbakebetaling. Han ga tips om hvordan man kunne få billettprisene lavest mulig, blant annet ved å samordne reise for utvandrere fra ulike kommuner ^F24-25. Noen uker senere ble Østre Totens arbeidsledighetskomité informert av Tinn kommunes kontorsjef at han hadde blitt tilkalt til en konferanse i Oslo. Der skulle det forhandles med en representant for et utenlandsk rederi om å frakte arbeidsløse nordmenn til Canada med et passasjerskip. Det ble foreslått en felleskonferanse for interesserte kommuner så snart betingelsene med rederiet hadde blitt avklart, og Østre Toten ble bedt om å sende liste over antall passasjerer ^F27.

Asker lærer av Østre Toten

Allerede tidlig i prosessen rundt utvandring, ble Østre Toten også kontaktet av formannskapet i Asker kommune ^F43. Asker vurderte selv å være med på å finansiere billettene til sine arbeidsløse innbyggere, slik at de også kunne utvandre til Canada. Asker hadde derfor en rekke spørsmål til Østre Toten kommune, akkurat som Østre Toten hadde hatt til Fluberg: Hvor mange hadde reist, og hvor mange hadde sikret arbeid før de reiste? Hva slags arbeid regnet utvandrerne med å få, og var det i så fall bare snakk om sesongarbeid eller fulltids? Var de som hadde reist fornøyde? Hadde noen kommet tilbake? Og i hvilken form hadde Østre Toten gitt sin støtte?

Kommunene lærer sammen

Denne korrespondansen og erfaringsdelingene vitner om en stor interesse for å lære fra hverandre. Kommuner som planla eller vurderte å støtte utvandring, ønsket å lære av de som hadde erfaring. Mange av de samme spørsmålene går igjen i denne korrespondansen, gjennom praktiske og pragmatiske spørsmål og svar. Erfaringsutvekslingen stemmer overens med det historien viser om de endrede politiske strømninger over havet. Her er det tydelig at Canada var den aktuelle destinasjonen, og at det ikke lenger var USA som var nordmenns mål.

Falske forhåpninger?

Mye på spill

Begge kommunene med erfaring med en sponset utvandring kunne for det meste vitne positivt om sine egne erfaringer med eksperimentet som Østre Toten nå planla. I noen tilfeller virker deler av rapportene nærmest overveldende positive. Det kan være vanskelig å vite hvor mye som var sant av det som påstås. Noe av rapportene kan gi assosiasjoner til Canadas glorifiserte promoteringskampanjer, der Canada bevisst underdrev eller skjulte de negative aspektene ved å være nybygger i de mer uoppdyrkede delene av landet. Nordmenn hadde også tidligere vært ofre for falske løfter om et mye bedre liv og en tilværelse som kunne minne om Edens hage, om de bare reiste til «Den nye verden». Et godt kjent eksempel er Ole Bulls velmenende, men mislykkede koloni for nordmenn i Pennsylvania; Oleana. Det mislykkede prosjektet ble til og med offer for en harselerende sang som gjorde narr av utvandrernes naivitet – tenk at de hadde trodd på et eventyrland der så godt som alt gjorde seg selv. Som Ditmar Meidell ⁴ formulerer det i sin sang om kolonien:

«Aa brunstekte grise de løber om så flinke aa forespør sig høfligt om Nogen vil ha skinke.» 

Naivitet og realisme

I korrespondansen mellom kommunene finner vi imidlertid ikke tegn til lignende naivitet og glorifisering. Det ble poengtert at premisset for at nordmenn skulle få en jobb var at de var villige til å ta det de fikk tildelt, i hvert fall til noe bedre dukket opp. Det var tydelig at dette i stor grad dreide seg om fysisk utmattende jobber. Norske kommuners ansatte og politikere hadde også gode grunner til å komme frem til sannheten. Dårlige forhold i Canada kunne nemlig føre til et betydelig antall norske arbeidere kom tilbake til Norge, og dermed en fortsatt stor arbeidsledighet. Da ville også sponsingen av reisepengene i stor grad ha vært forgjeves. En vedvarende høy arbeidsledighet kunne skade landet som helhet, ikke bare den kommunen som ble villedet.  

Dessuten refereres det fra Tinns side til Aalen kommunes utsendinger ^F24, som skulle studere Canadas innvandringsforhold generelt sett. Den navngitte av de to, O.K. Sundt, holdt et foredrag i kommunen om sine erfaringer. Sundt kunne sterkt anbefale norske arbeidere å komme til Canada så lenge oppgangstidene varte. Østre Toten ble anbefalt å kontakte Sundt personlig, som ble omtalt som en pålitelig mann med et sunt omdømme. 

De som ønsket mer detaljerte opplysninger ble oppfordret til å kontakte «konsulent Myrvold» ved Canadian Pacific Railway Company sin generalagentur i Oslo eller De Canadiske statsbaners representant. Begge hadde vært i Canada i mange år og skulle være personlig kjent med forholdene over hele landet ^F25. Tinn kunne i tillegg tilby brosjyrer om Canada, som de lovet at ikke var reklame ^F25-26, og inviterte til et kurs i engelsk som også inneholdt foredrag om canadisk jordbruk. Her kunne man kanskje også lære om landets geografi, historie og administrative forhold. Materialet til kurset hadde Tinn fått av De canadiske statsbaners avdelingskontor i London. 

Fokus på de gode tiltakene

Kontakten viser at kommuner som hadde erfaring med utvandringsprosessene hadde stor vilje til å dele sine erfaringer med andre kommuner som enten vurderte eller var i gang med utvandring. Vi ser også tegn til et allerede utstrakt samarbeid og kontakt med både canadiske myndigheter og representanter for reiseselskap. Mange hadde vilje til å sette kommuner som var mer uerfarne i kontakt med kontaktpersoner som hadde bodd i Canada over lengre tid, og som hadde best mulig kjennskap til ulike forhold i landet. Informasjonskampanjene var også utformet for å inneholde akkurat den type kunnskap som var mest mulig relevant for de som skulle utvandre. Dette var særlig jordbruksforhold og eventuelle tilpasninger som måtte gjøres i forhold til norsk jordbruk. I tillegg ble det jevnlig tatt hensyn til utvandrernes og kommunenes økonomiske situasjon, og tips til hvordan kommunen kunne være med på å hjelpe utvandrerne med reisekostnadene. Vanlige aspekter var hjelp i form av gaver, lån eller overenskomster og spleising. 

Utvandrere blir innvandrere

Utvandrernes reise

Som en del av Østre Toten kommunes plan om å sende arbeidsløse utvandrere til Canada startet de også en detaljert korrespondanse med reiseselskapene som tilbød seg å frakte dem dit. Østre Toten hadde mye kontakt med The Canadian Pacific Railway Company via selskapets agenter i Oslo, Peter Myrvold og Eivind Bordewick.

Selskapets kanadiske organisasjon tilbød seg å plassere hver enkelt av utvandrerne fra kommunen i arbeid på gårder i den vestlige Canada, forutsatt at de var villige til å ta disse jobbene. For at arbeid skulle bli tildelt, så ville agenten levere identifikasjonsbevis for hver enkelt av utvandrerne på jernbanens kontor i Winnipeg ^F8. Agent Myrvold understrekte også viktigheten av at Østre Totens arbeidsledighetskomitè valgte seg ut de best egnede utvandrerne fra søkerne:

«Jeg gaar utfra at komiteen kun utvælger saadanne emigranter blandt ansøkerne som man har grund til at tro vil arbeide og tilpasse sig forholdene i det nye land. Man bør helst ikke sende riktig unge gutter, men holde sig til dem der har fyldt tyve-aarsalderen» ^F8. 

Hvis Østre Toten bevilget reisepenger til 50-60 mann, ville komiteen også kunne velge ut en reisefører, som ville få reisen og oppholdet dekket av selskapet. Målet var at en representant fra komiteen skulle kunne kontrollere at Canadian Pacific Railway Company på en samvittighetsfull måte passet på at utvandrerne ble plassert på gårder i Canada, og at selskapet gjennom sin canadiske organisasjon skaffet dem arbeid umiddelbart etter ankomsten. Hvorvidt den enkelte innvandrer fikk beholde denne arbeidsplassen, var avhengig av hans egen tilpasningsevne ^F8. 

Myrvold ba også om en komplett liste over utvandrerne som hadde blitt valgt ut til reisen. Selskapet ville snarest mulig presentere saken for de canadiske innvandringsmyndighetene og få innvilget en spesiell tillatelse for at akkurat disse innvandrerne kunne få reise til Canada. Komiteen skulle garantere at disse var erfarne jordbruksarbeidere som reiste til Canada for å ta jobb på en gård. Lensmannen ble bedt om å gi attest på at samtlige var ærlige personer som ikke hadde vært tiltalt for noe kriminelt eller var straffedømt. Det ble også advart om at konkurrerende skipslinjer kanskje ikke var klar over de nye bestemmelsene hva gjaldt utvandrere som reiste med bidrag fra kommuner, og at dette var problematisk siden de da kunne påta seg reisen uten å innhente godkjenning fra kanadiske myndigheter ^F13.

Av de fra Østre Toten som aktet å utvandre, så var det bare to som var under straffeforfølgning, mens flere hadde skatter og bøter av ulike slag utestående ^F22. Vi vet ikke sikkert om alle fikk være med på reisen, men vet at noen av disse ble med til Canada, deriblant en av de som hadde vært under straffeforfølgning.

Kort tid etterpå ble det opprettet en kontrakt om at Østre Toten skulle betale for billettene hvis en klarert person fra kommunen reiste med Canadian Pacific Railway Company sine skip. Dette gjaldt også hvis noen av dem skulle bli nektet innreisetillatelse av de canadiske myndighetene ^F1. 

Østre Toten fikk også tilbud fra flere andre selskaper og rederier, men tok beslutningen om å sende sine utvandrere med Canadian Pacific. I april 1927 bekreftet Bordewick ovenfor kommunens utvandringskomité at den første delen av den samlede regningen for reisen var betalt ^F7. Det gjenstående beløpet skulle betales rentefritt den 1. september samme år.  

Arbeid, bosted og tilhørighet

I juni sendte Peter Myrvold en oversikt over hvor kommunens utreiste hadde blitt plassert og fått arbeid. Canadian Pacific Railway Company samarbeidet med organisasjoner i det vestlige Canada som påtok seg å plassere jordbruksarbeidere, heller enn å sende innvandrerne til offentlige arbeidskontorer. Utvandringskomiteen fikk også informasjon om hvilken by og provins utvandrerne deres hadde blitt sendt til, og i tillegg navnet på komiteens representant de ulike stedene. De fleste hadde blitt plassert i Manitoba, mens de gjenværende hadde endt opp i enten Saskatchewan eller Alberta. Tre av utvandrerne savnet selskapet oversikt over ^F2-3.

Det ble videre forsikret om at totningene var blitt plassert i svært gode strøk, med gode boligforhold og velstående bønder. Dette var i de eldre strøkene av det vestlige Canada. De fleste ble plassert i distrikter der engelsk var det dominante språket, som innvandrerne nå ville bli nødt til å lære seg. For det meste lyktes det også å plassere totningene mest mulig i grupper, slik at venner kunne opprettholde kontakten med hverandre. Da det oppsto voldsomme snøstormer akkurat i tiden da våronnen burde vært påbegynt, ga det noen problemer for arbeidet med å plassere innvandrerne. Det tok imidlertid ikke lang tid før kontoret i Winnipeg løste utfordringene for de fleste, og ingen av innvandrerne ble nødt til å stille seg i kø utenfor de offentlige arbeidskontorene. Med denne oppdateringen fra juni 1927 takket Myrvold på vegne av sitt selskap for samarbeidet med Østre Toten kommune ^F4.

Lys i den andre enden?

Men ga det grundige samarbeidet mellom norske kommuner, The Canadian Pacific Railway Company og canadiske myndigheter stort sett et gjensidig fordelaktig forhold? Et forhold som var nyttige for alle parter, som både ga nordmenn et livsgrunnlag i nedgangstider og Canada velkommen arbeidskraft? 

Kamp om arbeid

I en artikkel om gruvestreiken i Folldal nevner Eivind Karsrud utvandringen fra Østre Toten som ett av flere forsøk på å få bukt med arbeidsledigheten i kommunen:

«I 1927 ble 57 mann satt på et kort engelskkurs og sendt til Canada, hvor de i mange tilfelle ble møtt av ny ledighet. Konjunkturene var internasjonale.» ⁵

Resten av artikkelen drøfter den omstridte løsningen om å sende arbeidsløse fra Østre Toten som streikebrytere til svovelkisgruven i Folldal fra 1929, en konflikt som skulle bli av de mest langvarige og betydningsfulle i norsk arbeiderbevegelse. Karsrud oppgir ingen kilder for påstanden om at utvandrerne fra Østre Toten ofte gikk inn i en ny arbeidsledighet i Canada, men andre vitnemål støtter opp om en lignende oppfatning av andre nordmenn som hadde utvandret.

I artikkelen «Canada-farerne» fra 2024 skriver Rolf Larsen ⁶ om norsk utvandring til Canada i 1927, med et spesielt fokus på utvandring av arbeidsløse fra Lillehammer-området. Den inneholder flere skildringer fra norske politikere og embetsmenn, samt brev fra nordmenn som hadde reist til Canada som arbeidere. Larsen viser også artikler av både norske og canadiske journalister, der sistnevnte skrev i en lokalavis i Winnipeg. Flere gir et nedstemmende inntrykk og understreker at arbeidsløse nordmenn gikk til nye harde tider og lignende tilstander i Canada. Disse fortellingene påpeker også de økonomiske nedgangstidene som preget Canada på samme måte som Norge, samt arbeidsløshet store deler av året. Andre av Larsens kilder forteller om en viss suksess med å få nordmenn i arbeid. Her var det blant annet poengtert at arbeidere måtte være villige til å flytte til landsbygda i Canada, og til å ta harde jobber innen jordbruk for å sikre seg arbeid. Det fremstår som et gjengående problem at innvandrere hadde sagt ja til jordbruksarbeid, men ble værende i byene og tok på seg arbeid til lavere lønn enn canadierne og dermed tok arbeidsplasser fra lokale arbeidere. I et annet brev klager også en nordmann på at det er umulig å få arbeid fordi han og andre nordmenn opplevde å bli underbydd av polakker. Artikkelen nevner også kort en samtidig avisartikkel fra februar 1927 som tar for seg utvandringen fra Østre Toten, der det står at alle av de rundt 50 som ville bli valgt ut (av 109 interesserte), var sikret arbeid.

Det er verdt å merke seg at vitnemålet til sjefen for de canadiske statsbaner i Oslo fortalte om lignende situasjon for utvandrede lillehamringer, som det Peter Myrvold fortalte om totningene i Canada. Alle lillehamringene var bosatt på gårder og alle hadde fått jobb. De som utvandret med kommunebidrag fikk en lettere start på livet i Canada enn enkelte andre utvandrere.

Representanter for selskap som fikk betalt for å frakte norske utvandrere var så klart interessert i å fremstille nordmenns skjebne i Canada som en suksess, men det er heller ikke urimelig å anta at en representant for et statlig selskap også ønsket at den canadiske staten fikk oppfylt sitt ønske om relevant arbeidskraft. Dessuten var selv et privat selskap som Canadian Pacific Railway avhengig av positive tilbakemeldinger til Norge fra flere hold enn fra bare sine egne agenter. Det økte sjansen for at kommunene skulle oppleve at sponsing av reiser fortsatt var verdt pengene.

Lykke og framtid

Det er vanskelig å generalisere skjebnene til utvandrerne fra Østre Toten. Tilbakemeldingene fra agentene til Canadian Pacific Railway Company vitnet som andre historier fra lignende hold om at totningene hadde blitt ansvarlig plassert der det var arbeid. Korrespondansen med andre kommuner som hadde erfaring med utvandring til Canada tegner et lignende bilde. Andre kilder tegner et mer dystert bilde, men det må bemerkes at flere av dem omhandler innvandrere i byene, mens totningene hadde gått med på å bli plassert på gårder for å utføre jordbruksarbeid etter avtale.

Lykken må ha variert fra individ til individ på grunn av en hel rekke forhold. På hvilken gård havnet de, og under hvilken formann? Var de villige og hadde mulighet til å reise rundt når det ikke lenger var nok arbeid der de var? Kjente de eller kom de i kontakt med noen som hjalp dem til rette? Og var de villige til å ta og stå i det ofte harde og monotone arbeidet de hadde gått med på? 

Individenes lykke kunne også variere utfra hvilket tidsrom man tar utgangspunkt i. Situasjonen ville være preget av både vær, svingende markedspriser, avlingers varierende grøde og innvandringspolitikk. Kort tid etter totningene kom til Canada inntraff børskrakket på Wall Street i 1929. Dette børskrakket utløste «Den store depresjonen», kanskje den verste økonomiske nedgangstiden i moderne vestlig historie. Den skulle ha ringvirkninger langt inn i det neste tiåret, og som nevnt stengte også Canada i stor grad døren for innvandring i 1930.

Visstnok innvandret knapt mer enn 300 nordmenn til Canada i løpet av det neste tiåret, og antallet som vendte tilbake var betydelig høyere ⁷.

Imidlertid ankom mange nordmenn før dette inntraff, og mange ble også værende. 

Norsk-canadiere

Over halvparten av norske innvandrere kom til Canada på 1920-tallet på grunn av innstramninger i USA, og ifølge den canadiske folketellingen fra 2011 oppga over 452 000 seg som norske. Av disse var det rundt en tiendedel som selv var født i Norge ⁸.

Nordmenn er altså ikke blant de største innvandrergruppene i landet, men spilte likevel en viktig rolle i å utvide dets horisont mot vest. Mange av de som reiste under den canadiske regjeringens storstilte promoteringskampanjer for innvandring ankom ikke til et land som var ferdig bygd. I stedet fikk de rollen som pionerer som dyrket opp den ofte ugjestmilde prærien. Det gjorde noen som tømmerhoggere og gruvearbeidere, men flest som bønder. Dette viser blant annet kildene om utvandrerne fra Østre Toten igjen og igjen. Leif Eiriksson var kanskje «nordmannen» som oppdaget det som skulle bli Canada, men mye senere reiste de nordmennene som virkelig skulle bosette seg og sette varige spor i landet.

Vil du utforske videre på egenhånd?

• Les mer om hvordan du går fram for å finne materiale i Innlandet fylkesarkiv og IKA Opplandene.
• Les mer om nordmenns utvandring til Nord-Amerika på jubileumssiden Crossings200
• Lær mer om utvandrere fra Norge hos Norsk utvandrermuseum 

Kilder

Kilder fra fylkesarkivet

Fylkesarkivet. M, N, O – 0001 – ØTK-7 Østre Toten kommune – Sosiale oppgaver.

I teksten er kildene funnet i fylkesarkivet merket med F og et tall som viser til spesifikke dokumenter. Trykk for å se detaljer om disse kildene

• F1 (23. februar 1927): Kontrakt mellom Østre Toten og CPRC om at kommunen skal betale billetten hvis en listeført fra kommunen reiser med CPRC. 
• F2, 3, 4 (14. juni 1927): Info om hvem fra Østre Toten som ble sendt til Canada, samt hen, og info om hvordan det går med dem. Fra agent Peter Myrvold.  
• F5 (31. mars 1927): Regning fra CPRC til Østre Toten. 
• F6 (30 mars 1927): Revidert regning fra CPRC til Ø Toten. 
• F7 (18. april 1927): Bekreftelse på mottatt betaling fra CPRCs agent Bordewick til Østre Totens utvandringskomite. 
• F8 (25. januar 1927): Fra agent Myrvold til Østre Totens arbeidsledighetskomite. CPRCs canadiske organisasjon påtar seg å plassere utvandrerne fra Østre Toten på farmer i vestlige Canada under den forutsetning at de er villige til å ta disse jobbene. Komiteen oppfordres til å velge ut egnede søkere. Også tilbud om gratis reise til reisefører valgt av komiteen mot at Østre Toten bevilger reisepenger til 50-60 mann. 
• F9 (27. februar 1927): Bordewick bekrefter at CPRC påtar seg ekspedisjonen av Østre Totens utvandrere til Canada på visse premisser, samt informasjon om hva de burde ha med seg. 
• F10 (4. mars 1927): Om forhandling med andre linjer.  
• F11 (15. februar 1927): Bordewick til Østre Totens arbeidsledighetskomite. Beregning av billigst mulig reise med skip. 
• F13 (11. februar 1927): Myrvold etterspør fullstendig liste med utvalgte utvandrere slik at CPRC kan presentere saken for de canadiske innvandringsmyndigheter og få tillatelse til at disse utvandrerne får reise.  
• F16 (9. februar 1927): Informasjon om sending av kart og brosjyrer fra CPRC til Østre Toten. 
• F22: Utvandrere som er under straffeforfølgning eller skylder skatt eller bøter til andre kommuner. 
• F23, 24, 25, 26: (25. januar 1927): Henvendelse fra Tinn kommune til Østre Toten. Informasjon, hjelp, samt forslag om å slå seg sammen på reisen for å redusere kostnadene.  
• F27 (16. februar 1927) Nok en henvendelse fra Tinn om en konferanse i Oslo der det vil forhandles med et rederi om å frakte nordmenn til Canada.  
• F28 (12. mars 1927): Fra Østre Toten til kemneren i Oslo. Ønske om gjeldsettergivelse til arbeidsløs mann slik at han kan reise til Canada.  
• F30: Billettpriser for skip fra Oslo til Canada.  
• F31, 32 (31. januar 1927): Tilbud fra Den norske Amerikalinje til Østre Toten. 
• F34 (1. februar 1927): Lignende henvendelse fra andre rederier. 
• F38, 39 (26. januar 1927): Svar fra Fluberg formannskap til Østre Totens arbeidsledighetskomite om forhold for arbeidere i Canada de sendte, samt hvordan de har jobbet for å sende dem ut.  
• F42 (9. Februar 1927): Ordfører i Østre Toten informeres om møte av Den norske Amerikalinje.  
• F43: Asker formannskap spør Østre Toten om info rundt utvandring.  

Andre kilder

1. Office of the Historian (u.å.) The Immigration Act of 1924. Tilgjengelig fra: https://history.state.gov/milestones/1921-1936/immigration-act (Hentet 07.10.2025) ↩︎
2. Kolltveit, B. (1984) Amerikabåtene. Norsk sjøfartsmuseum. Tilgjengelig fra: https://www.nb.no/items/3fa36868849759ca2e799e4d03d4411e?page=53 ↩︎
3. Pendakur, V. (2017) «The New El Dorado» -Attracting Settlers to the West, The Discover Blog, 2. mai. Tilgjengelig fra: https://thediscoverblog.com/tag/immigrations-posters/ (Hentet 08.09. 2025) ↩︎
4. Meidell, D. (1853) Oleana. The Minnesota Heritage Songbook. ↩︎
5. Karsrud, E. (u.å.) Folldalseventyret 1929-1931. Dramatisk spill der totninger hadde en av hovedrollene. Tilgjengelig fra: https://dms-cf-01.dimu.org/file/0331uUbV7ZcQ ↩︎
6. Larsen, R. (2024) Canadafarerne, i Fåberg og Lillehammer historielag 2024, årbok 43, s. 112-127. ↩︎
7. Nerheim, G. (2022) Some patterns of Norwegian immigration to America and Canada. Tilgjengelig fra: https://www.clengpeerson.no/some-patterns-of-norwegian-immigration-to-america-and-canada/ (Hentet 01.10.2025) ↩︎
8. Joranger, T. (u.å.) Canada: en viktig destinasjon for norske emigranter. Tilgjengelig fra: https://utvandrermuseet.no/canada-en-viktig-destinasjon-for-norske-emigranter (Hentet 13.10. 2025) ↩︎