Historiker Henrik Ljøner Bottilsrud forteller fra skogfinsk historie og sin egen slektsgranskning.

Helt siden barndommen har jeg og mine søsken fått høre at vi er av finsk slekt, i hvert fall delvis. Hvor stor andel, det var det ikke helt klarhet i. Det var noe som ble fremlagt uten blygsel eller skambetoning, mest som en slags artig kuriositet til ettertanke og undring. Hver sommer var det bilturer til diverse finnegårder og «hembygdsgårder» på begge sider av grensa, med motti og flesk som fast innslag på menyen. Svullrya og Republikken Finnskogen sto også som regel på programmet.

Hvem var forfedrene våre, og hvordan ble våre skogfinske røtter til? Hvorfor var vi så stolte av historien, mens andre har dekket over og skammet seg? Hvordan ble skogfinnene tatt imot i Austmarka, og en naturlig del av samfunnet?

Vis innholdsfortegnelse

• Geografi og stedsnavn: Austmarka og de skogfinske områdene
• Reise i slektas historie
• Slektstreet
• Austmarka og skogfinnene – relativt likestilte?
• Næring og samfunnsnytte
• Skogfinsk identitet
• Stolt av røtter og historie
• Kilder

Geografi og stedsnavn: Austmarka og de skogfinske områdene

Austmarka er ei lita bygd sørøst i Innlandet, helt inntil riksgrensen mot Sverige. Her er det funnet spor av mennesker tilbake til steinalderen, og de eldste gårdene dateres til yngre jernalder, om ikke enda tidligere. Disse eldste gårdene ligger langs Brødbølvassdraget, der den beste matjorda er. Bygda omfatter også det som tidligere ble kalt Vinger Finnskog, som er den sydligste av Glomdalsherredenes finnskogområder. Fra syd til nord var finnskogområdene som følger: Vinger, Brandvald, Grue, Hof og Våler finnskog.

Etter kommunesammenslåingene på 1960-tallet forsvant halvparten av disse som kommunenavn, men stedsnavnene lever videre i dagligtale og som lokalhistoriske begrep. Vinger finnskog omfatter et område omtrentlig fra Øyermoen i nord, til et sted rundt Søndre Hærsjøen i sør. Kjerneområdet for skogfinske bosetninger var, og er, østsida av sjøene Møkeren og Varalden. Orala, Kvåho, Lebiko og Abborhøgda (på finsk kalt Yöperinmaki) er alle mer eller mindre kjente skogfinske bruk eller plasser i det som ofte kalles Varaldskogen, eller Värälinmehtä på finsk. Særkilampi, som siden 1993 er et fredet naturreservat, er enda et navn som vitner om finsk navneskikk.

Reise i slektas historie

Austmarka historielag gjorde også et fantastisk arbeid for å dokumentere og formidle det som fantes av materiell og immateriell kunnskap, om både bondekultur og finnekultur. Svedjebrukets, «rökstugan» og røykovnens mystikk, slik det ble fremstilt på 90-tallet, satte varige spor i et vitebegjærlig ungt sinn. Disse årlige ekskursjonene har familien holdt fast ved helt til i dag, gjerne med tre generasjoner representert.

Les mer om svedjebruk på lokalhistoriewiki.no

Så, i voksen alder fikk jeg meg det fore å få litt mer klarhet i de faktiske slektsforhold. “Vinger bygdebok bind III: Austmarka med Varaldskog” ¹ ble første kilde til mer kunnskap. Den har senere blitt supplert med mer oppdaterte verker, men var et bra utgangspunkt.

Slektstreet

Ved å følge den rette farslinjen, via gårdene Bottilsrud, Skullerud og Solberg, kunne vi finne en Helene Tomasdatter Fargernes. Hun giftet seg i 1715 med min stamfar Torbjørn Gundersen Skullerud. Helene var barnebarn av Johan Persen/Pedersen Soikkainen. Finnemanntallet av 1686 ² forteller oss at hun var født i 1616, i Arvika sokn og av finske foreldre. Soikkainen skrives ifølge Gottlund i 1823 ³ også Sojken, Soiken eller Søchen. Johan Pedersen Soikkainen kjøpte altså Fagernes på Austmarka i Vinger, en fullgård uten ødetid, for 250 riksdaler i 1658. Gården kunne fø 2 hester og 18 storfe, og så 12 tønner korn. Dette var altså ingen liten gård eller småbruk. Soikkainen fikk 15 barn, hvorav de fleste vokste opp og giftet seg til flere av de etablerte gardene i bygda. Andre fikk jord ut fra Fagernes til rydde nye plasser til seg selv og sine.

Min mormor ble født på Varaldskogen i 1934, og har flere finske slekter i stamtreet. Igjennom henne kan jeg spore i rett linje tilbake til Samuel Henriksson Orainen, som kom til Norge fra Sverige i 1692. Han ryddet plassen Orala, kjent lokalt i dag som Aronstorpet. Denne ligger mellom Øyeren og Varaldskog, ikke langt unna Viker og Abborhøgda. Alle disse gårdene ble ryddet av finner.

Videre studier i lokalhistorisk lektyre og kildeverk tegnet et bilde av en stedegen befolkning, som allerede fra slutten av 1600-tallet ikke så noe hinder for å gifte seg med tilflyttede skogfinner. Valkoinen, Nikarainen, Kinniainen, Liukoinen og Hämäläinen med flere er navn som finnes i mitt eget slektstre i, og som har giftet seg med norske slekter i Vinger fra slutten av 1600-tallet, og frem mot midten av 1800-tallet. Mer om dette siden.

Austmarka og skogfinnene – relativt likestilte?

Selv om det altså var enkelte tilfeller av tvist og trette, ble finnene altså ikke møtt med noen skepsis av betydning, i hvert fall ikke blant bondestanden i bygda. Hva var så årsaken til det? Andre steders beretninger om finneinnvandringen gir jo bilder og eksempler som er langt mer konfliktfylte og stridspregede, også over tid. Det er utvilsomt mange faktorer som påvirker et slikt bilde, men for Austmarka og Vinger Finnskog sin del er det noen som peker seg ut som tungtveiende.

Det første er den språklige og kulturelle barrieren, som etter å tyde var relativt lav. Mange av finnene som kom først til bygda, var andregenerasjons, eller kanskje også tredjegenerasjons, innvandrere som kom via Sverige. De var i mange tilfeller tospråklige, selv om finsk ble foretrukket i det daglige. Austmarka har i kraft av sin geografiske plassering, alltid hatt nære bånd til Sverige. Å få noen svensktalende protestanter inn i bygda, virket nok ikke så skremmende.

En annen viktig faktor, var nok det økonomiske og næringsmessige. I den korridoren som finnes i svakt nordøstlig linje fra norske Finnskogen, igjennom Sverige og mot Bottenviken, lå det mange bergverk og bruk. De fleste av disse var relativt nylig etablert, det vil si siste halvdel av 1500- og første av 1600-tallet. Her var det muligheter for arbeid, men også ryddningsplasser og nybrott for å opparbeide lokale forsyningsmuligheter i det som tidligere hadde vært øde skogstrakter. Finnemantallet 1686 nevner flere reisepass og reisesedler fra Nya Kopparbergs i Sverige, med anbefalinger og attester fra øvrighetspersoner der.

Les mer om reisepass på lokalhistoriewiki.no

Næring og samfunnsnytte

De første skogfinnene som etter hvert flyttet vestover og inn i Norge, kom sjelden helt tomhendte, hverken økonomisk eller språklig. Dette ser ut til å ha vært tilfellet på Austmarka. Her var det ledige skogsområder tilhørende kronen, men også endel som ble brukt som utmarksbeite for blant annet gårdene Solberg og Fagernes. Den første tids svedjebrenning gikk ikke ut over bygdas gårdsskoger i noen særlig grad. Johan Soikkainen ryddet gården Varaldskogen, på grunn han først leide av kronen , samt fra gården Solberg ^{4 5}. Begge disse gårdene lå på Austmarka. Etter å ha etablert næringsgrunnlaget ved å brenne , gikk finnene her ganske snart over til vanlig åkerbruk og fehold. Den enkelte gård holdt altså ikke på med svedjebruket som eneste driftsform år etter år. Svedjebrenning er da praksisen med å snauhogge det som skal bli åker, la trærne ligge og tørke i minimum ett år, sette brann i det, og så sette såkornet utover i den helst fortsatt varme aska. Den spesielle svedjerugen eller rågen, kan bli opp mot 2,5 meter høy, og gi flerfoldige ganger større avling enn vanlige kornsorter ⁶. Det gikk altså lengre perioder uten svedjebrenning på den enkelte gård. Det skjedde også at driften ble gjenopptatt på bruk og plasser som var ødelagt på grunn av krigshandlinger eller andre årsaker.

Oppsvingen på sagbrukene ved Sikåa og gode tider med påfølgende høye trelastpriser, gjorde det nok også mer attraktivt å la skogen falle for øks og sag, heller enn for svedjebrenning. Vi ser dette på nasjonalt nivå fra slutten av 1600-tallet, både i Sverige og senere også Norge. Følgen var at svedjebrenning først ble forbudt, og senere strengt regulert. For å bevare verdiene og potensielle inntekter som sto på rot rundt i kongeriket, kom Skogordinansen i 1683 under Kristian 5. Denne nye lovgivningen ga drakoniske straffer for ulovlig svedjebrann i tømmerskog. Martin Bråthen nevner i sin masteroppgave fra 2016 ⁷ at betegnelsene tømmerskog ble brukt om furuskog, og svedjeskog om granskog. Furuskogen var altså sett som mer verdifull enn granskogen. Videre nevner han at det fram til midten av 1800-tallet var liten etterspørsel etter gran, og at lokale særavtaler sannsynligvis har tillatt svedjebruk i granskog, mot at furuskog fikk stå. Dette sammenfaller med Bråthens undersøkelser av historiske brannlag på Varaldskogen, som viser en kraftig reduksjon etter 1855, med siste større forekomster i årene 1870-80 ⁸.

Skogfinnene på Austmarka, hvor granskogen er dominerende, nøt godt av dette. I mange tilfeller kunne de allerede etter en generasjon oppleves noenlunde jevnbyrdige med den eksisterende norske lokalbefolkningen. Andre steders konflikter og skepsis kan nok ofte skyldes tidligere nevnte svedjebruk i tømmerskog, at det var en allerede eksisterende knapphet på ressurser i området, at noen av finnene som kom i større grad mer preget av fattigdom, at de som kom var finsktalende og vanskeligere å bli kjent med, eller en kombinasjon av flere av disse.

Skogfinsk identitet

Nedgangstider i skogbruket, uår eller generelt pressede forhold har sannsynligvis utløst bølger av migranter både fra de svenske finnmarkene, fra finske samfunn rundt brukene og verkene i Sverige, og tidvis helt fra Finland. Mange ville søke muligheter vestover. I mange tilfeller havnet migrantene i et lavere samfunnslag, og ble sett ned på av den etablerte befolkningen der de slo seg ned. Dette har nok utvilsomt bidratt til å fargelegge manges opplevelse av sin skogfinske identitet som noe mer negativt og uvelkomment, helt opp mot våre dager.

Tidligere nevnte slekt på farssiden, Soikkainen på Fagernes, er for det det er verdt beskrevet som “kanskje den mektigste finneætten på Austmarka” ⁹. Her ble man nok relativt raskt kulturelt homogeniserte med naboene sine, selv om vi vet at de brukte navnet Soikkainen. Det var for eksempel Soikkainen-navnet som ble brukt da familien ga sin fullmakt i Gottlunds petisjon til den svenske riksdagen i 1823 ¹⁰. Min slekt fra Orala, etter Samuel Henriksen Orainen, er også nevnt av Gottlund i hans dagbøker fra 1821. Gården ligger som sagt inne i Vinger Finnskog. Navnene i slektsleddene etter første halvdel av 1700-tallet tyder på at også forsvensking og fordansking synes i dokumentene fra både fogd og fut, og prest og prost. I mange minoritetsgrupper har det vært vanlig med et “offentlig” navn – et navn som stemmer med «øvrighetas» til enhver tid gjeldende kutyme og språknorm, og et mer privat, og i disse tilfellene rent finske. Vi kan anta at det forekom her, som så mange andre plasser. Henrik/Heikki og Peder/Pär/Petri/Pekka er bare noen eksempler. Min mormor kan stadig vekk fortelle om “Stak-Heikki” som var en lokal karakter på Varaldskogen i hennes barndom. Ifølge Austmarka historielag gikk de siste finsktalende i bygda ut av tiden i årene rundt 1950 ¹¹.

Stolt av røtter og historie

Så, hva skyldes denne mer eller mindre uproblematiske oppfatningen av finsk identitet i egen oppvekst og familie? Mye av æren og grunnen finner vi nok på Svullrya.

Finnskogdagene, arrangert på Svullrya hver juli siden 1970, har vært en kontinuerlig positiv kraft for skogfinsk identitet. Forfatteren Åsta Holth, sammen med flere andre, gikk i bresjen for å både bevare og bevisstgjøre om det som kanskje var i ferd med å bli glemt for majoriteten av befolkningen i distriktet, både innbyggerne med og uten skogfinske aner. Arbeidet og markberedningen lagt ned her, med Republikken Finnskogen og Finnetunet som bakteppe, har vært en gjentagende holdningsskapende arena.

Les mer om Svullrya på lokalhistoriewiki.no

Vil du utforske videre på egen hånd?

• Lær mer om skogfinsk kultur og historie på Norsk skogfinsk museum
• Lær mer om skogfinner på Innlandet fylkeskommunes nettsider

Kilder

1. Lillevold, E & Bråten, R. (1977). Vinger bygdebok bind III: Austmarka med Varaldskog. ↩︎
2. Opsahl, E. & Vinge, H. (1990). Finnemanntallet fra 1686, utgitt for Kjeldeskriftfondet. Norsk historiske kjeldeskrift-institutt, Oslo 1990. Tilgjengelig på https://www.nb.no/items/f9dc9e23f867247de13276b8dc980727?page=0 ↩︎
3. Myhrvold, J. & Persson, N. (2004). C. A. Gottlunds Folkmängden på finnskogarna fra 1823, oppdragsrapport nr. 3-2004. Høgskolen i Hedmark. Tilgjengelig på https://www.nb.no/items/f9dc9e23f867247de13276b8dc980727?page=0 ↩︎
4. Bråthen, M. (2016). En brannhistorisk undersøkelse på Varaldskogen [Masteroppgave, NMBU]. Tilgjengelig fra https://static02.nmbu.no/mina/studier/moppgaver/2016-Brathen.pdf ↩︎
5. Lillevold, E & Bråten, R. (1977). Vinger bygdebok bind III: Austmarka med Varaldskog. ↩︎
6. Swärd, J. (2009). Svedjerugen – reddet av 7 spirende korn. NIBIO. Hentet fra https://www.nibio.no/tema/mat/plantegenetiske-ressurser/kulturplanter-i-norge/utvalgte-kulturminneplanter/korn-potet-og-forplanter/svedjerugen-reddet-av-7-spirende-korn ↩︎
7. Bråthen, M. (2016). En brannhistorisk undersøkelse på Varaldskogen [Masteroppgave, NMBU]. Tilgjengelig fra https://static02.nmbu.no/mina/studier/moppgaver/2016-Brathen.pdf ↩︎
8. Bråthen, M. (2016). En brannhistorisk undersøkelse på Varaldskogen [Masteroppgave, NMBU]. Tilgjengelig fra https://static02.nmbu.no/mina/studier/moppgaver/2016-Brathen.pdf ↩︎
9. Lillevold, E & Bråten, R. (1977). Vinger bygdebok bind III: Austmarka med Varaldskog. ↩︎
10. Myhrvold, J. & Persson, N. (2004). C. A. Gottlunds Folkmängden på finnskogarna fra 1823, oppdragsrapport nr. 3-2004. Høgskolen i Hedmark. Tilgjengelig på https://www.nb.no/items/f9dc9e23f867247de13276b8dc980727?page=0 ↩︎
11. Austmarka historielags utgivelser. Se mer på Austmarka Historielag ↩︎